Et eldorado for barn!

Talgøenga er det første borettslaget som 80-årsjubilanten KBBL etablerte. Her har det bodd 134 unger på det meste, og mange gode barndomsminner er skapt i og mellom husene.

Det første borettslaget

Byggene som skulle bli borettslag ble tegnet av arkitekt Jøndahl og av arkitekt M. Melandsø i KBBLs tekniske avdeling. En rask og effektiv byggeprosess fulgte, og i januar 1947 var det tid for å tildele de 42 første leilighetene i Talgøenga Borettslag – KBBLs første og eldste.

Hele voksenlivet i borettslaget

Borettslaget består av fem lag, og i lag 1 er det 24 leiligheter. Her har Jorunn Røe og Solveig Furseth bodd i mer rundt 60 år. De har gode minner fra livet i borettslaget, og nyter fremdeles det gode naboskapet.

Sankthansaften på neset

Solveig flyttet inn sammen med mannen og deres ettårige sønn i 1967, og hun tenker med glede tilbake på det første møtet med det nye hjemmet.

– Vi kom hit på Sankthansaften, og jeg husker den kvelden godt. Vi gikk ned til Smørvikneset rett nedom her, og der var det feiring av midtsommer. Folk hadde tent bål, noen spilte trekkspillmusikk, og vi syntes det var en koselig stemning. Det var en veldig fin start for oss, sier Solveig, som opprinnelig kommer fra Smøla.

Mange barn!

Solveig og Jorunn forteller det var mange barn i borettslaget da deres barn vokste opp.

– I vårt hus med fire leiligheter har det vært ti barn til sammen. Det har bodd hele 134 unger i borettslaget samtidig, og fem barn på det meste i en leilighet. De eldste ungene ble «kastet» opp på kvisten for å få plass til de yngre, forteller de to.

Fin utsikt fra hybelen

Kvisten, dvs loftrommet, ble også leid ut som hybler, og det var Jorunns første møte med borettslaget.

– Da jeg kom flyttende til byen fra Valsøyfjorden, leide jeg hybel på kvistrommet i nr. 14, og fra vinduet mitt på hybelen la jeg merke til gutten som bodde i nr. 16. Vi traff hverandre etter hvert på dans i Folkets hus, da viste det seg at han var flink til å danse i tillegg, smiler Jorunn lurt.

Kort fortalt så oppstod det søt musikk mellom henne og nabogutten, de ble et par og flyttet etter hvert inn i egen leilighet i borettslaget. Der har Jorunn bodd siden.

Silvana fra Sandvika til styret

Silvana Blakstad er styreleder i lag 1 der Jorunn og Solveig bor, og hun synes det er artig å høre om historiene fra borettslaget. Selv har hun bodd her i to år, og har engasjert seg omtrent fra første dag.

– Jeg flyttet hit fra Sandvika i Bærum. Broren min har bodd i Kristiansund i veldig mange år, og han klarte å lokke meg til Nordmøre. Jeg hadde aldri bodd i borettslag før, så i starten ble jeg forvirret av alle byggene og hvordan dette fungerte. Jeg gikk raskt inn som andre vara i styret, og plutselig var jeg styreleder, smiler Silvana.

Sosialt og livlig

I tidligere år var det gjerne herrene som hadde dette vervet, og Jorunn og Solveig forteller at mennene deres har vært styreledere omtrent annet hvert år. Det vitner om god arbeidsfordeling.

De to forteller at folk har trivdes, og at det har vært lite flytting.

– Det har vært veldig stabilt opp gjennom alle år. Alle kjente hverandre, hadde ikke lås på dørene – alle gikk inn og ut hos hverandre og har hjulpet hverandre. Mannfolka har stilt opp overalt – enten det var å hjelpe til med å sette opp juletrær eller bytte av lyspærer. Siden vi bor så tett måtte vi være enig, og jeg kan ikke huske at det har vært noen konflikter her, sier Solveig.

Alt fra dugnad til utlodning

Både barn og foreldre har vært aktive og gjort ting sammen – også til gode formål.

– Vi har samlet inn penger til barneavdelinga, det har vært dameklubb og karralag. Tror du vi har bakt mye? ler Jorunn.

– Ungene gikk rundt og ba om basarobjekter. Så solgte de lodd til inntekt for barneavdelinga til sykehuset. Vi er også gode på dugnad, og da er det bestandig servering etterpå. En gang hadde vi langbord utenfor her med to kvite laken som duker, forteller Jorunn.

Godt bomiljø

Solveig og Jorunn forteller om et bomiljø i Talgøenga der alle hadde alt de trengte.

– Det var kolonialbutikk like ved, og ungene som vokste opp holdt seg her, og ikke nede i byen. Allanengen skole var nærmeste barneskole, og så var det ungdomsskole i Skolegata, forteller Jorunn.

– En gang tidlig på 80-tallet hadde vi vurdert å flytte herfra, men ungene nekta. I Talgøenga skulle de være, her var det trygt og godt, sier Solveig.